Mot, musikk og muligheter: Dette er Esperance sin reise
Dette er min historie. Jeg heter Esperance. Jeg er 24 år gammel og er kongoleser. Jeg er lærling på IKEA og har bodd i Sveits i snart tre år.
Jeg anser meg selv som en fighter. Hvis jeg kjemper for det, kan jeg oppnå det jeg drømmer om: å synge, danse og gjøre alle tingene jeg blir glad av. Alle disse tingene krever energi og mot.
I begynnelsen var det litt vanskelig å jobbe på IKEA. Men det ble bedre fra dag til dag. Jeg lærte mye og møtte mange folk som hjalp meg underveis. Nå vet jeg hvordan jeg skal håndtere kunder. Jeg er også fleksibel, hyggelig og kan hjelpe folk hvis de trenger hjelp. Og jeg er ryddig.
"Jobben er viktig for meg fordi den gir meg et stabilt holdepunkt. En jobb gjør at du har en verdi i samfunnet. For meg er dette viktig fordi helt siden jeg var liten, har jeg måttet kjempe for å overleve. Jeg ville ikke være avhengig av andre – jeg ville være selvstendig. Men for å være selvstendig må du ha en jobb. "
Akkurat nå savner jeg ikke landet mitt så mye. Det var annerledes i begynnelsen. Da savnet jeg hjemlandet mitt veldig mye og tenkte ofte på dem der hjemme. Det var veldig vanskelig for meg. For når du starter et nytt liv, kjenner du ingen og må lære alt mulig.
Og ja, du støter på problemer – men de løser seg når du har venner som er der og støtter deg. Akkurat nå går det fint. Men i de øyeblikkene jeg savner landet mitt, danser jeg. Det er mestringsstrategien min.
Mitt hemmelige talent? Jeg er skikkelig morsom, men jeg vet ikke om så mange andre er klar over det. Vennene mine og alle dem jeg møter ofte, vet at jeg liker å fortelle vitser og skape god stemning. Jeg liker også å danse og synge, spesielt religiøse sanger. Jeg er religiøs selv.
Drømmene mine for fremtiden er å lære tysk og snakke det veldig bra. Jeg har også lyst til å bli ferdig med lærlingtiden. Etterpå vil jeg finne meg en god jobb. Og deretter vil alt falle på plass.
"Flyktninger er mennesker – flyktningstatusen deres er bare noe skjebnen har servert dem. Dette er mennesker som fortjener kjærlighet og har egne drømmer. Det er mange personer som bare ikke kan være i landet sitt – selv om de var lykkelige der og hadde gode liv. Det er ikke enkelt for dem her i Europa. "
Flyktninger fortjener respekt og anerkjennelse for at de er vanlige folk, akkurat som alle andre.
Jeg har lyst til å oppmuntre folk som meg – flyktninger – til å tro på fremtiden. Fordi fremtiden alltid byr på gode ting, og vi vet aldri hva som venter oss. Vi må tro på fremtiden.
