Yana sin historie
Å finne min plass, min stemme og min fremtid
Tvunget til å flykte fra Ukraina kom Yana Stepaniuk til Ungarn med ingenting annet enn håp.
Når jeg lukker øynene og tenker på hjem, hører jeg musikk
Som barn i Zaporizjzja handlet livet mitt om musikk: pianotimer, konkurranser, konserter og, viktigst av alt, banduraen. Det nasjonale instrumentet i Ukraina ble min lidenskap, min stemme, min måte å uttrykke følelser på som ikke kunne rommes i ord. Jeg opptrådte, reiste og drømte om en fremtid fylt med musikk. Men krigen stilnet alt.
Den dagen det begynte, var jeg sammen med en venn. Moren min ringte. «Krigen har startet.» Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. Først var alt stille. Så kom sirenene, og deretter rakettene. Bygningen ristet. Kroppen min ble fylt av frykt, men i tankene var det bare én ting som gjaldt – familien min. Moren min. Hva kom til å skje med dem? Med meg? Jeg måtte dra. Det fantes ikke noe annet valg.
Fremmede som viste omsorg
Jeg pakket det lille jeg kunne bære og reiste alene. 8. mars 2022 startet reisen min. Jeg krysset grensen til Polen, inn i en usikker fremtid. En mann la merke til at jeg var alene. Kona og barnet hans var også på flukt, og han tilbød meg å reise sammen med dem. I et øyeblikk preget av frykt, ble en fremmeds vennlighet mitt første glimt av håp. Sammen reiste vi til Krakow.
Flyktningkontoret ga meg et sted å sove den første natten, men da jeg våknet, ventet en ny utfordring: det fantes ingen transport til Budapest. Frykten, utmattelsen og følelsen av å være totalt fortapt tok over. Jeg ringte moren min og gråt. «Jeg klarer ikke dette,» sa jeg. Hun beroliget meg, og på et eller annet vis fant jeg styrken. Jeg sjekket togtider – det gikk ett til Budapest om 20 minutter. Jeg kjøpte billett, hoppet på toget og holdt pusten helt til vi var fremme. Jeg var 18 år, alene i et nytt land, med få eiendeler og uten å forstå språket. En venn lot meg bo hos seg i tre dager, og med hjelp fra frivillige fant jeg et sted å bo.
Å overvinne språkbarrierer
En ungarsk kvinne åpnet hjemmet sitt for meg, og i halvannet år bodde jeg hos henne. Jeg lærte en ny hverdag – en som krevde Google Translate for å kunne snakke sammen. En venn av vertinnen min kjente noen i IKEA. De lette etter nye medarbeidere. Jeg fikk et intervju, og bare noen dager senere, kontrakt. For første gang siden jeg forlot hjemmet mitt, hadde jeg stabilitet. En jobb betydde inntekt og selvstendighet. Det betydde at jeg kunne sende penger hjem, til familien som trengte det mer enn meg.
Siden jeg var 15 år, har jeg visst verdien av å jobbe. Familien min hadde ikke mye. Jeg ville tjene egne penger, ikke belaste foreldrene mine. Nå, i Budapest, gir jobben meg mening. Den lar meg bygge et liv på egne premisser. Språket ble neste utfordring. I Zaporizjzja hadde jeg begynt å lære engelsk, men her, hvor få snakker ukrainsk, slet jeg. Hjemme brukte vertinnen min og jeg Google Translate hver dag.
"Jeg ønsker å dele noe av meg selv og etterlate meg noe som betyr noe."
Å bryte barrierer
På jobben hjalp kollegene mine meg med å finne veien gjennom språk- og kultur-barrierer. Litt etter litt, dag for dag, ble jeg bedre. En dag oppdaget jeg at jeg forstod hva folk sa, uten å be dem gjenta seg. Det føltes som et lite mirakel. Og med språket kom også tilhørighet. Jeg fikk venner, de var både ukrainske, ungarske og mennesker fra mange ulike land. Vi gikk tur i parker, besøkte museer, spilte brettspill, og for første gang på lenge følte jeg meg mindre alene. Men hjertet mitt var fortsatt hos familien.
Hver dag ringer jeg moren min, noen ganger tre ganger om dagen. Hvis jeg ser nyheter fra Zaporizjzja, får jeg panikk. Jeg ringer med en gang. Jeg må vite at hun er trygg. En gang eksploderte noe nær hjemmet vårt, vinduene ble knust og bestemoren min ble truffet av en ramme som falt ned. Hun overlevde, men nå er vinduene dekket med treplater og plast. De kan ikke lenger se himmelen. Jeg ber dem flytte vestover, nærmere den ungarske grensen. Broren min er i militæret, stefaren min kan ikke reise uten å bli innkalt, og bestemoren min nekter å forlate hjemmet sitt. Da jeg var 17, mistet jeg faren min. Det var utrolig vanskelig å komme seg videre etter det. Nå orker jeg ikke tanken på å miste noen flere.
Håp for fremtiden
Jeg drømmer om å åpne en liten musikkskole en dag, et sted der barn kan oppdage musikkens glede, akkurat slik jeg gjorde. Jeg ønsker å dele noe av meg selv og etterlate noe som betyr noe. Kanskje blir jeg sanger eller skuespiller. Jeg vet ikke helt hva fremtiden bringer, men jeg vet at det var jobben som reddet meg. Den ga meg mening, selvstendighet, og muligheten til å hjelpe familien min.
For flyktninger som meg er arbeid mer enn bare en jobb. Det er det første steget mot å bygge opp livet igjen. Det er broen mellom å overleve og å høre til. Og det viser mer enn noe annet, at vi er bedre sammen.
